TONIGHT: THE BERGEN BIENNALE 2010 The Most Important Art Event This Decade

THE BERGEN BIENNALE 2010
Landmark, Bergen Kunsthall / Entrée Gallery
30 APRIL 2010

The Bergen-based collective Ytter joins together with London-based collective Gandt to produce The Bergen Biennale 2010: The Most Important Art Event This Decade. On Friday, 30 April 2010, Bergen sees the advent of a two-fold event beginning at Landmark - Norway’s unique venue for genre-breaking art - with a publication launch featuring Gandt (London/L.A.), Me & My Friends (Zurich/London), The Mock and Other Superstitions (London), Alphabet Prime (Stockholm) and Julie Lillelien Porter (Bergen). Performances by USF Verftet Artist in Residence Jenny Moore Koslowsky (London/Winnipeg), performer/writer/artist Patrick Coyle (London), alongside a performative video installation by Jason Underhill (Los Angeles). A durational performance entitled WORK by Sophie Risner (London) will take place throughout the evening. Landmark’s very own Culture Club is a proud sponsor of the first Bergen Biennale, providing food, drink, and a critically engaged atmosphere for debate and discussion.

The second part of the much anticipated Bergen Biennale 2010 will take place at Entrée, Bergen’s newest and freshest artist-run gallery including performances by Agnes Nedregaard (Bergen/Glasgow), Midskills (Tromsø), a continuation of Patrick Coyle’s “100 Red Exercise Books,” carrying into the night with a concert by the Boogey Boys (Bergen/Etc.), and DJ set by studio collective Flaggfabrikken’s current Artist in Residence Santiago Mostyn (New York).

Ytter and Gandt come together as a naturally evolved but pivotal crux in the visioning of The Bergen Biennale 2010, a one-night stand with both an exciting international program, and the dynamic art scene of Bergen - “the old town with a young mind.”


Friday, 30 April 2010
20:00 – 23:00
Landmark, Bergen Kunsthall
Rasmus Meyers Allé 5, 5015 Bergen

23:00 – 4:00
Entrée Gallery
Nøstegaten 42, 5011 Bergen

Bergen Kommune: Vil gjøre Biennale til Triennale

Byrådet ønsker nå å sette av midler til en triennale for samtidskunst i Bergen, med sikte på første arrangement i 2013. Etter innspill fra fagmiljøene, anbefales det at man har hovedarrangementet hvert tredje år og kan bruke de påfølgende årene til faglig fordypning og mindre arrangementer.

Byrådet mener Bergen savner en større markering for samtidskunstfeltet og er villig til å satse 4 miljoner i året, hvis det kommer penger fra Kulturdepartementet.

De legger og planer for en uavhengig organisasjon i form av et aksjeselskap som bør etableres i løpet av 2010, hvor av Bergen Kommune bør eie 51%. Triennalens styre bør både være internasjonalt, nasjonalt og lokalt representert.

Saken skal videre til behandling i komité og bystyre.

Les mer på kommunens websider.

The Bergen Biennale 2010

Se også ytter.no og gandtpresents.com

Kommunens Biennaleseminar

Den 22 januar inviterte Bergen Kommune til seminar på Terminus for å diskut ere Bergensbiennalen. Deltakere var aktører fra kunstnerorganisajoner, representanter fra noen av byens atelierfelleskap, kunstinstitusjoner og politikere.

Dagen begynte med Solveig Øvstebø som oppsummerte den i alles øyner vellyk kede biennale konferansen. Evelyn Holm fra Kommunen og seksjon for kunst og kultur, presenterte forslag til organisering, format og innhold. Hvor punkter som viktigheten med lokal forankring og en åpenhet rundt biennale formen kom frem.

Dokken Diskuterer vid Kirsti van Hoegee og Malin Lennström-Örtwall, var invitert for å presentere sitt arbeid med biennaleworkshop og denne blogg. Biennalemanifest 2010 ble lansert og delt ut til seminardeltakerne.

Et panel bestående av Morten Kvamme (Kunsthallen), Karolin Tampere(R akett), Åshild Grana (KhiB), Sissel Lillebostad(Kuratorpraksis v/ KhiB), Malin Barth (3,14), Jørgen Lund (UiB). Anne Szefer Karlsen (HKS og Ctrl Z), Adriana Alves(BKFH) og Frode Sandvik (Kunstmuseet) kom alle med sine visjoner og tanker rundt en mulig Bergensbiennale:

- En biennale må representere noe helt nytt, ikke det vi driver med allerede.

- Vi må være villige til å satse.

- Viktighet med statlig forankring.

- Kunst må stå i fokus!

- Hvem er publikum? Hvem lager vi en biennale for?

- Det er mange som vil være med og mene noe om biennalen, viktig å gå for en visjon.

- La den kunstneriske ledelsen velge hvilken form biennalen skal ha.

En representant fra Frp etterlyste et større og positivt engagsjement fra ”kunstBergen” og syns det var alt for mye negative innstillinger ute og gikk. Hun fikk umiddelbart kommentarer og svar fra flere hold i salen at det var viktig med et analytisk og kritisk tenkende på dette stadie vi nå er på og at politikerne burde være glade for at vi tar oss tid til å tenke igjennom dette.

Etter den gode lunsjbufféen på Terminus fortsatte seminaret med kulturbyråd

Monica Meland (H) med Kommunens konklusjoner og forutsetninger for en biennale. Med Biennalemanifestet i sin hånd svarte Meland på noen av punktene fra manifestet på stående fot, og lovet at biennalen ikke må drives på bekostning av gjeldende tilskudd til kunst og kultur. -”Vi har ambisiøse men realistiske mål. Det er ikke sikkert vi får det til men vi vil!”avsluttet Meland.

Nestleder i Kommunens Komité for kultur kirke og idrett, Hans Carl Tveit (V) presenterte Bergen som biennale by fra kommunen sitt perspektiv. Kommunen har sett på utviklingen frem til 2020 og ønsker en spenstig by med engasjerte beboere, Bergen skal være Nordens mest spennende og nyskapende k ulturby til 2017 (kunstplanen). Bergen har et rikt kulturliv, det arrangeres flere festivaler både for de lokale miljøet og for et internasjonalt publikum. Kommunen mener en biennale som evner å favne både lokalt og internasjonalt vil være av betydning for Bergen som kulturby, både for kunstfeltet og for publikum. De ser en kunstbiennale som en kritisk og demokratisk arena, hvor kunsten samler oss uavhengig av hvor vi bor. Biennalen skal reise politsike spørsmål og spørsmål om hvordan Bergen skal utvikle seg som by. Den skal gi impulser og skape debatt. Være en arena for utdanningsinstitusjonene, hvor nye møter kan oppstå. Være en viktig impuls for utøvende kunstnere.

Dagens andre panel bestod av Solveig Øvstebø(Kunsthallen), Gina Barstad (Kulturkomiteen i Stortinget), Ole Jacob Bull (leder Norsk Kulturråd), Berit W Eldøy (Fylkes Kommunen) og Hans Carl Tveit (Kommunen, Komité for kultur og idrett).

Ole Jacob Bull mente Bergen har de beste forutsetningen for en Biennale i Norge. ” Alt ligger til rette for å lykkes her”. Og forteller at Kulturrådet er villige å gå inn med penger bare det kommer inn en god og gjennomarbeidet søknad. Han jemfører en mulig biennale i Bergen med Istanbulbiennalen, og mener det er viktig å gi honorarer til kunstnere og at et budsjett på 40.milioner burde være realistisk. Det finnes muligheter for at Kulturrådet ganske snart kan gå inn med 5.milioner til forprosjekt fordelt over en 5års periode.

Berit W Eldøy fortalte at Fylkeskommunen også er positive og villig til å gå inn med penger, dokk har de ikke de store kapitalene til rådighet, og forteller om de 200 000kr de har per dags dato. Men de vil arbeide for å kunne bidra med mere, samtidig som de ser et spleiselag mellom kommunen, fylket og næringslivet som nødvendig.

Gina Barstad sa prosjektet må ha lokal forankring og mener drivkraften må kom

me fra kulturlivet i Bergen, da er hun villig til å jobbe for en Biennale på stortinget. Hans Carl Tveit foreslo da at stortingsrepresentanter fra Hordaland må samarbeide om dette på tvers av partiene.

Solveig Øvstebø mener en biennale er bra for kunsten i Bergen, og mener det må settes ned et eget styre for å drive saken videre. Kunsthallen vil nok ikke ha dette ansvar, siden de allerede har sin egen agenda. Hun forteller også at det i en artikkel i Frieze magazine har blitt referert til at Bergen nå har manifestert seg som en biennaleby, og at flere av biennale deltakerne har kommet med positive tilbakemeldinger om Bergen og konferansen. Hun mener også at en Biennale ikke må gå i samme felle som Berg Art, å gjøre det samme prosjekter og utstillinger som skulle blitt gjort uansett.

Helt til slutt oppsummerte Monica Meland for kommunens vei videre i Biennale saken.

· Videre arbeid mot kultur departementet

· Fortsatt dialog med lokalt kunstliv: Biennaleforum

· Oppfølging av innspill fra dette seminaret

· Fortsatt internasjonal dialog med utgangspunkt i biennalekonferansens nettsider. (En utfordring til Bergen Kunsthall)

· Arbeide med organisasjonsform for en fremtidig biennale.

· Fremme saken i Bystyret.

Med så positive og godvillige politikere og deltakere finnes det store muligheter for at dette kan bli noe bra og at en biennale faktisk kan bli av bare noen tar initiativ og fører saken videre. Så det er vel bare å sette i gang, hvem inviterer til stiftelsesmøte?

What kind of biennale?

Inledningsvis vil jeg unskylde meg for at jeg skriver på engelsk. Det går fortere bare.

So the question, after "To Biennale or Not To Biennale" (if the answer was yes), must be; "What kind of biennale for Bergen?"  The question seems to me to be of vital importance if a biennale in Bergen is to establish itself as a viable addition to the overcrowded assembly of international art events and if it is to survive and thrive beyond the initial phase of establishing and announcing its presence.

As was observed at the conference, Bergen as an art city is relatively well positioned to develop such an initiative, having good existing institutions and an active local milieu. Bergen is also in the situation where it can (and should!) learn from, and avoid, mistakes made elsewhere. By now there can be little faith remaining in the potential of Momentum to become an important and sustainable biennale. It is in the wrong place to begin with, and beyond the disadvantages of location, it has so far signally failed to establish or develop an aesthetic or discursive agenda that can ignite interest across a broader spectrum of the artworld. I will freely admit that I can not specifically comment upon Momentum 2009 as I did not see it, but on the basis of my experience of previous editions of the event, I can not see Momentum as a model worth pursuing further.

And then there was LIAF. It had one great advantage over Momentum, in that Lofoten is a place a lot of people might be interested in visiting, whereas Moss is not. But then the remoteness of Svolvær, the lack of local infrastructure for a biennale and the extremely limited scale of the event, imposed both by economy and other resources, has meant that, at best, LIAF has done no more than limp from one festival to the next, without ever being able to consolidate its position.

Now Trondheim is about to join the fray, with not just one, but two potential biennales. One of these is under the auspices of the Academy (part of NTNU) and is intended to focus specifically on emerging artists with a background in the Nordic art education system. As I d o not know anything more than the bare bones of the project at this point, it is difficult to form any opinion. The other Trønder newcomer is Meta Morf, a proposed biennale for art and technology (or technologically-oriented art) that is being launched in October 2010 by TEKS (Trondheim Electronic Arts Centre). TEKS already has solid experience from arranging Trondheim Matchmaking, an annual festival/exhibition and seminar or conference, that ran through most of the last decade and ended in 2009. TEKS director Espen Gangvik (together with myself) was also one of the organizers of "Screens", a large exhibition and festival of electronic art that took place at several venues in Trondheim during the 1000 year jubilee in 1997. TEKS has a network locally and internationally, within the digital arts/technological arts milieu, and also within the field of technological research.

As a potential biennale, Meta Morf has the advantage that it addresses a specific area of practice within contemporary culture, and in that respect, is not simply one more biennale. There are of course many international events that are built around the art/technology matrix, and Meta Morf will need to establish its own profile relative to that field. Its major disadvantage, like that of Momentum, is location. Trondheim does not have, and maybe will never get, the kind of density of local infrastructure that supports an active and potentially expanding contemporary art milieu. Neither is the city a "tourist magnet" in the way that Bergen is and Svolvær may be. The greatest challenge, therefore, will be to attract a significant audience beyond the "hard core" of enthusiasts who will be drawn to an event like Meta Morf.

So the Bergen Biennale, if it is to be, must establish a profile from the very outset, then build upon this consequently in coming years in order to create an identity and a unique place within the larger context of the international art field. The specific Local-Global discourse that LIAF attempted to posit as agenda for its last edition will probably not work for Bergen, and the "Nordic Biennale" profile of Momentum is not a mantle to be taken on lightly. A suggestion raised during the conference last September was that Bergen could be the locus for a kind of "expert think tank" of biennale curators - but this will never fly. Why would any local or national funding agency support an event with such a narrow agenda? It seems clear that a substantial proportion of Bergen's active art milieu would welcome an event that brought significant and interesting artists/art projects to the city within a framework that both allowed and actively encouraged contact, dialogue, co-operation and debate. I would contend that by avoiding the "goldfish bowl effect" that is characteristic of many international biennales, Bergen could establish a model that would be both interesting and valuable for local actors and visitors alike - at a professional level. The next tough question has to do with audience development. A biennale with no audience will have a very short life. A comparison that sets things in perspective; the Sydney biennale attracts a number of visitors that is close to 25% of the population of the city of Sydney itself. And the population of Sydney is equivalent to the entire population of Norway. There are mountains to be climbed, literally and metaphorically.

Innlegg fra Arne Ingvaldsen

TENKING OM BIENNALEN

Det er spennande at det i løpet av to korte dagar ved Bergen Ateliergruppe kom fram så nyanserte og ulikt orienterte innlegg om ein mulig biennale i Bergen. Dei tre scenaria: Tradisjonell biennale, vekselbruksmodell og Hordalandsmodell er kvar for seg interessante. Kanskje ein framtidig, realisert biennalemodell inneheld litt frå alle desse tanketrådane. Ein gjennomgåande tone i tekstane er: omsynet til det lokale kunstlivet, det lokale publikumet, og for dei lokale kunstnarane. Både økonomisk og organisatorisk. Eg anar også ein viss skepsis mot tungt kuratorstyre. Det er eit spørsmål kor langt dette er mulig eller ønskeleg.

Hordalandsmodellen
er den som går lengst i å vere lokalvennleg og desentralisert. Den kan vise seg gunstig for politisk bruk, og dermed også økonomisk. Bergen har tradisjonelt hatt eit fjernt forhold til landkommunane, men er i dag tvinga til å endre på dette. Dei andre storbyane har ikkje nære på hatt slike problem. Politikarar frå begge sider vil kunna sjå nyttepotensialet i modellen. Kulturelt kan den også bety ei tiltrengt modernisering av lokale kulturmiljø som opp til i dag sit fast i ein seig tradisjonalisme. Mange separatutstillingar i staden for ei stor, sentral mønstring kan også vere godt for mangfaldet. Eg synes det ville vere frigjerande med ei open mark for frie kunstnaragendaer, heller enn den kunstige (!) samanpressinga av mange kunstnarskap under eit felles tema - tema, som for å bli nokolunde dekkande, ofte blir veldig allmenne og lite meiningsfylte (Venezia 2009: "Fare Mondi").

Eg synes også ideen om samtidige utstillingsåpningar som "rhyzomatisk fenomen" er ein sympatisk deltanke som er i samsvar med den måten informasjon blir formidla på i dag. Elektronisk kommunikasjon vil over tid bety meir for både form og organisasjon og formidling enn berre utstillingsåpningane. Visse ulemper er innlysande. Å vere bildekunstnar i dag er for mange eit spørsmål om spesialisert profesjonalisme. Det er uvisst kor mange som vil vere interesserte i å utføre arbeid i eit perifert lokalsamfunn, med magre utsikter til publisitet og kvalifisert omtale. Det blir verre for biennaleorganisasjonen å halde oppe eit jamnt kvalitetsnivå. Når mange ulikearta arbeid blir spreidd over eit stort område kan det føre til eit heller uklart bilde av biennalen, endå om den blir marknadsført som "eksotisk". Dei mange enkelthendingane må på eit vis førast fram til eit større, offentleg rom for å bli oppfattelege som eit samla evenement.

Eg trur ikkje at eit så kjølig og tidkrevande medium som internett er tilstrekkeleg. Nettet, for alt det elles er verdt, kan ikkje erstatte alle sider ved ei fungerande kunstscene. Ein modell med deltaking av omtrent alle omlandskommunar synes eg ligg langt utanom sjølve biennaleideen. Det vil minne meir om allmenn kulturpolitikk. Ein modifikasjon av modellen er tenkeleg: Bergen inviterer berre ein Hordalandskommune til samarbeid for kvar biennale. Ein slik "dialog" ville vere tydelegare for publikum, og lettare for media å formidle. Kanskje også meir attraktiv for profesjonelle kunstnarar.

Vekselbruksmodellen
synes eg umiddelbart er interessant med tanke på Bergens eigenart som kunstmiljø. Vi har få etablerte visnings- og omsettingsmuligheiter, og utsiktene til at dette skal forandre seg er ikkje lett synlege. Derimot finst det eit aktivt miljø av folk som er under utdanning og som gjerne eksperimenterer. Det er kortare avstandar over faggrensene her enn i mange større byar. Bergen har opplagt muligheit til å bli ein enno viktigare stad for "utklekking" og tidleg idéutveksling. Vekselbruksmodellen tonar ned sjølve biennaleutstillinga til fordel for eit meir kontinuerleg arbeid i litt mindre, utprøvande skala. Kontinuiteten, og det daglege arbeidet frå år til år blir viktigare. Dei mange personlege kontaktane som ville bli knytte i tverrfaglege grupper ville dynamisere det lokale kunstlivet, og på sikt føre fleire Bergenskunstnarar til arrangement i utlandet. Mindre spektakulært, men kanskje meir i stil med byens eigenart og ressursar. Men ein slik modell stiller uvante krav til administrasjon: den føreset langsiktig kulturpolitisk tenking, og under skiftande politiske regime.

Kvart einaste år må det tilførast og skapast midlar for å ei mengd ulike tiltak som ikkje alle kan identifiserast og marknadsførast som "Biennalen". Det er gjerne enklare å få gjennomslag for festlege skippertak enn for generelt høgare kulturbudsjett. Derfor krevst det innsikt hos dei folkevalte, og kunst-eldsjeler som kan brenne - lenge, og kvart år. Finst dei?

Den "tradisjonelle" biennalemodellen
er den vi kjenner best. Her er ikkje så mykje å tilføre. Det er modellen med størst spektakulært potensiale, som kan trekke til seg stjernenamn, få bra med publisitet og påfølgjande debattar, og i heldig fall ha høgt kunstnarleg nivå. Den blir fort sitt eige argument og er antakeleg den modellen som hurtigast kan "sette Bergen på kartet". PR-verdien vil bety mykje for finansieringsviljen frå det offentlege og frå næringslivet. Men modellen er sterkt utsett for kuratorisk tematisering. Og lite skal til for at lokale kunstnarar blir skvisa ut av organisasjonen. Biennalen vil vere sterkt bysentrert. (Mindre desentraliserande trekk kan nok tenkast: På Documenta nytta dei ungdomsskuleelevar som publikumsassistentar. Kva utbytte gjestene hadde er uvisst, men at den oppvoksande slekt i Kassel på denne måten får eit kulturelt forsprang er eg sikker på.)

I staden for konklusjon
Vi har behov for eit kontinuerleg, nært dag-til-dag arbeid innafor kunstfeltet. Noko som fungerer på eit personleg møteplan og gjer vår forståing for kva kunst og kultur kan vere djupare og personleg fundert. Dei to første tanketrådane svarer best til dette. Men vi har også behov for å oppleve dei store og viktige arbeida, dei som ikkje er å sjå på vanlege utstillingsrundar. Her har den siste tråden sin styrke. Biennaleorgansisajonen, korleis den enn blir, vil måtta manøvrere mellom begge omsyn. Festspela har litt erfaring med nettopp det.

Arne Ingvaldsen