Innlegg fra Arne Ingvaldsen

TENKING OM BIENNALEN

Det er spennande at det i løpet av to korte dagar ved Bergen Ateliergruppe kom fram så nyanserte og ulikt orienterte innlegg om ein mulig biennale i Bergen. Dei tre scenaria: Tradisjonell biennale, vekselbruksmodell og Hordalandsmodell er kvar for seg interessante. Kanskje ein framtidig, realisert biennalemodell inneheld litt frå alle desse tanketrådane. Ein gjennomgåande tone i tekstane er: omsynet til det lokale kunstlivet, det lokale publikumet, og for dei lokale kunstnarane. Både økonomisk og organisatorisk. Eg anar også ein viss skepsis mot tungt kuratorstyre. Det er eit spørsmål kor langt dette er mulig eller ønskeleg.

Hordalandsmodellen
er den som går lengst i å vere lokalvennleg og desentralisert. Den kan vise seg gunstig for politisk bruk, og dermed også økonomisk. Bergen har tradisjonelt hatt eit fjernt forhold til landkommunane, men er i dag tvinga til å endre på dette. Dei andre storbyane har ikkje nære på hatt slike problem. Politikarar frå begge sider vil kunna sjå nyttepotensialet i modellen. Kulturelt kan den også bety ei tiltrengt modernisering av lokale kulturmiljø som opp til i dag sit fast i ein seig tradisjonalisme. Mange separatutstillingar i staden for ei stor, sentral mønstring kan også vere godt for mangfaldet. Eg synes det ville vere frigjerande med ei open mark for frie kunstnaragendaer, heller enn den kunstige (!) samanpressinga av mange kunstnarskap under eit felles tema - tema, som for å bli nokolunde dekkande, ofte blir veldig allmenne og lite meiningsfylte (Venezia 2009: "Fare Mondi").

Eg synes også ideen om samtidige utstillingsåpningar som "rhyzomatisk fenomen" er ein sympatisk deltanke som er i samsvar med den måten informasjon blir formidla på i dag. Elektronisk kommunikasjon vil over tid bety meir for både form og organisasjon og formidling enn berre utstillingsåpningane. Visse ulemper er innlysande. Å vere bildekunstnar i dag er for mange eit spørsmål om spesialisert profesjonalisme. Det er uvisst kor mange som vil vere interesserte i å utføre arbeid i eit perifert lokalsamfunn, med magre utsikter til publisitet og kvalifisert omtale. Det blir verre for biennaleorganisasjonen å halde oppe eit jamnt kvalitetsnivå. Når mange ulikearta arbeid blir spreidd over eit stort område kan det føre til eit heller uklart bilde av biennalen, endå om den blir marknadsført som "eksotisk". Dei mange enkelthendingane må på eit vis førast fram til eit større, offentleg rom for å bli oppfattelege som eit samla evenement.

Eg trur ikkje at eit så kjølig og tidkrevande medium som internett er tilstrekkeleg. Nettet, for alt det elles er verdt, kan ikkje erstatte alle sider ved ei fungerande kunstscene. Ein modell med deltaking av omtrent alle omlandskommunar synes eg ligg langt utanom sjølve biennaleideen. Det vil minne meir om allmenn kulturpolitikk. Ein modifikasjon av modellen er tenkeleg: Bergen inviterer berre ein Hordalandskommune til samarbeid for kvar biennale. Ein slik "dialog" ville vere tydelegare for publikum, og lettare for media å formidle. Kanskje også meir attraktiv for profesjonelle kunstnarar.

Vekselbruksmodellen
synes eg umiddelbart er interessant med tanke på Bergens eigenart som kunstmiljø. Vi har få etablerte visnings- og omsettingsmuligheiter, og utsiktene til at dette skal forandre seg er ikkje lett synlege. Derimot finst det eit aktivt miljø av folk som er under utdanning og som gjerne eksperimenterer. Det er kortare avstandar over faggrensene her enn i mange større byar. Bergen har opplagt muligheit til å bli ein enno viktigare stad for "utklekking" og tidleg idéutveksling. Vekselbruksmodellen tonar ned sjølve biennaleutstillinga til fordel for eit meir kontinuerleg arbeid i litt mindre, utprøvande skala. Kontinuiteten, og det daglege arbeidet frå år til år blir viktigare. Dei mange personlege kontaktane som ville bli knytte i tverrfaglege grupper ville dynamisere det lokale kunstlivet, og på sikt føre fleire Bergenskunstnarar til arrangement i utlandet. Mindre spektakulært, men kanskje meir i stil med byens eigenart og ressursar. Men ein slik modell stiller uvante krav til administrasjon: den føreset langsiktig kulturpolitisk tenking, og under skiftande politiske regime.

Kvart einaste år må det tilførast og skapast midlar for å ei mengd ulike tiltak som ikkje alle kan identifiserast og marknadsførast som "Biennalen". Det er gjerne enklare å få gjennomslag for festlege skippertak enn for generelt høgare kulturbudsjett. Derfor krevst det innsikt hos dei folkevalte, og kunst-eldsjeler som kan brenne - lenge, og kvart år. Finst dei?

Den "tradisjonelle" biennalemodellen
er den vi kjenner best. Her er ikkje så mykje å tilføre. Det er modellen med størst spektakulært potensiale, som kan trekke til seg stjernenamn, få bra med publisitet og påfølgjande debattar, og i heldig fall ha høgt kunstnarleg nivå. Den blir fort sitt eige argument og er antakeleg den modellen som hurtigast kan "sette Bergen på kartet". PR-verdien vil bety mykje for finansieringsviljen frå det offentlege og frå næringslivet. Men modellen er sterkt utsett for kuratorisk tematisering. Og lite skal til for at lokale kunstnarar blir skvisa ut av organisasjonen. Biennalen vil vere sterkt bysentrert. (Mindre desentraliserande trekk kan nok tenkast: På Documenta nytta dei ungdomsskuleelevar som publikumsassistentar. Kva utbytte gjestene hadde er uvisst, men at den oppvoksande slekt i Kassel på denne måten får eit kulturelt forsprang er eg sikker på.)

I staden for konklusjon
Vi har behov for eit kontinuerleg, nært dag-til-dag arbeid innafor kunstfeltet. Noko som fungerer på eit personleg møteplan og gjer vår forståing for kva kunst og kultur kan vere djupare og personleg fundert. Dei to første tanketrådane svarer best til dette. Men vi har også behov for å oppleve dei store og viktige arbeida, dei som ikkje er å sjå på vanlege utstillingsrundar. Her har den siste tråden sin styrke. Biennaleorgansisajonen, korleis den enn blir, vil måtta manøvrere mellom begge omsyn. Festspela har litt erfaring med nettopp det.

Arne Ingvaldsen

BIENNALEMANIFEST 2010

1. Biennaleorganisajonen skal tenke langsiktig og helhetlig.
Langsiktighet skal tenkes i forhold til hvordan biennalen utvikles over mange år. Biennalen må ikke forhastes. Byen må ikke utarmes og aktørene må ikke slites ut. Helhetlighet skal tenkes i forhold til Bergen som kunstby og dens levedyktighet og muligheter. Dette krever at biennaleorganisajonen må samarbeide med andre samfunnsaktører og fagfelt som også er med på å danne byen vår.

2. Biennalen skal fremme det allerede eksisterende kunstmiljøet i Bergen og bidra til at den positive utviklingen vedvarer.
Residency-ordninger i samarbeid med en biennale vil skape et økt nettverk, og gi grobunn for gode samarbeidsprosjekter, tverrfaglig samarbeid lokalt, bidra til en bedre faglig diskurs og økt faglig nivå. Biennalen må ha en teoretisk plattform parallelt med utstillingene som workshop, seminarer og publikasjoner. B-Open kan inkorporeres i biennalemodellen. Det er avgjørende at biennaleformen bygger opp fagmiljøet – ikke utarmer det.

3. Biennalen skal finansieres med egne midler utenom det allerede eksisterende kunst- og kulturbudsjettet.
Pengene til en biennale skal ikke gå utover den ordinære støtten til kunstnere, eller kommende bevilgninger. Finansiering til biennalen hentes fra staten, kommunen og næringslivet. Dette blir viktig også i fremtiden.

4. Kunstnere skal være representert i biennaleorganisasjonen.
Organisasjonen må benytte seg av kunstnerens allerede eksisterende nettverk, kunstfaglig kompetanse og ideer. Planleggingen av biennalen må omfatte kunstnere og ikke bare kuratorer, etablerte institusjoner og politikere. Kunstnere skal være med å ta viktige avgjørelser i forhold til biennalen, men krever ikke å være delaktige i selve utstillingen.

5. Biennalen bør benytte alternative visningssteder, for å ikke belaste de eksisterende institusjoner og aktører.
Ved å legge biennalen utenfor de etablerte institusjonene vil den frigjøre seg fra den profilen institusjonene vanligvis representerer. Dette kan være med på å trekke nye publikumsgrupper. Økt kunstinteresse vil føre til større marked og høyere publikumstall resten av året. Det er viktig at biennalen er åpent og inkluderende.

6. Det må opprettes egne stillinger for kunstnere, slik at den faglige kompetansen kommer med i biennaleutviklingen, og at kunstnerenes rolle synliggjøres her.
La kunstnere få deltidsstillinger og oppdrag som ikke går på bekostning av eksisterende arbeidsstipender. Slik får kunstnere mulighet til å gjøre faglig relevant og viktig arbeid: kunstformidling/presentasjoner, ta initiativ til og organisere arrangementer, workshops og seminarer.

7. Biennalen har et formidlingsansvar.
Formidling skaper kunnskap, forståelse og interesse for kunst. Biennalen må henvende seg til et bredt publikum, uten at det forringer det faglige nivået.

Innlegg fra Roger Gjerstad

Kunstbiennalen i Bergen kan markere et kulturhistorisk tidsskille

”Det har alltid gitt årsak til forundring at høydepunktene i kunstens historie -Athen 6- 500- tallet f. kr, Europa på 11- 1200-tallet, by-statene i Italia på 13- 1400-tallet, er knyttet til små samfunn sammenlignet med typisk moderne statsdannelser. En pleier gjerne å se bort fra dette forhold, betrakte det som uvesentlig, ja til og med forutsette at den største og sterkeste stat på et dertil egnet tidspunkt må kunne frembringe den beste og lødigste kunst. En slik antakelse finner ingen støtte i historien”; heter det i et skriv fra Unesco.
Menneskerettighetserklæringen i De Forente Nasjoners pakt har slått fast at: ”Alle mennesker skal ha rett til fritt å delta i det kulturelle liv, til uhindret å oppleve kunst... ”. Det prinsipp som ligger til grunn for denne bestemmelse, er alle individers fundamentale behov for selv å gjøre estetiske erfaringer. Det innebærer at kunstprosessene i sitt mangfold bærer i seg hele menneskets tanke- og følelsesverden, samtidig som disse kreative prosessene tjener samfunnets formål.

En helhetlig kulturell infrastruktur.
Dette historiske og internasjonale perspektivet viser at det er et nasjonalt ansvar å utvikle en god kulturell infrastruktur for nyskapende aktivitet – innovasjon, i samfunnet. Norge har som andre land et instrumentelt behov for å utvikle samfunnet til et samvirke av frie menneske, som trives, blomstrer og skaper optimale verdier. Derfor er også Vestlandet avhengig av å utvikle en best mulig kulturell infrastruktur, innovasjonsstruktur og næringslivsstruktur. IKT -samfunnet innebærer en ny struktur og ny kommunikasjon i samfunnene, derfor var Verdensbanken, allerede i år 2000, tydelig på hvor viktig det var å sette fokus på en helhet i den kulturelle infrastrukturen; for nettopp å utvikle næringsliv og verdiskaping ikke bare i en by, men derimot i en region eller et land. De fleste byer i verden representerer mer og mer like urbane tilbud. Derfor er det de byer som koordinerer distrikters mangfold som vil representere et brudd eller en modernitet og som vil være ledende og spennende. Bergen har kort vei til et stort mangfold av natur og forskjellige sosiale enheter og har slik en unik kvalitet i forhold til andre byer. En ansvarliggjøring av kommunene i fylket er avgjørende for et dynamisk, skapende kulturelt nettverk og for å etablere Bergen til en kulturmetropol av en ny type.

Betingelser for Norges Kulturregionen.
Betydningen av kunstfeltet, som en helt nødvendig del for samfunnsutviklingen, er kjent gjennom utallige meldinger. Siden feltet i tillegg er svært lite kostnadskrevende, ville ethvert ”smart” samfunn med global finanskrise, arbeidsledighet og omstilling av næringslivet, investert betydelig i skapende kunst, økt bruken av feltet og lagt vekt på denne fornyende aktiviteten. I Bergens Tidende viser Høyskolelektor T. Stangeland 20-02-2009 til forfeilede forsøk fra USA, der en prøvde å starte undervisningen av 4 åringer i matematikk og språk ved drill og pugg. Resultatet ble senere fremdeles 700 000 analfabeter fra High School. Det svake punkt ligger i en manglende forståelse for en rett til individuell utvikling og at ”kunstfagene er viktige for optimal utvikling av hjernen og dermed for alle læring.” ”Arbeid med kunstfag gjør hjernen raskere.” På tross av slik allmenn viten, viser levekårsundersøkelser gang på gang, at kunstnerne som er en høyt utdannet gruppe, fremdeles fungerer på ”sparebluss”. Her ligger ”bjørnen begravd ” for samfunnsplanleggere og politikere, som ønsker et samfunn med trivsel, god ”helse” og utvikling.

Kommunalt ansvar.
Vitalitet i hele regionen, innebærer derfor i dag at den skapende kunst- aktiviteten må ”gjennomsyre” alle kommunene på Vestlandet. Til forskjell fra den naive urbanismen fra 1990-tallet der byene var seg selv nok, trenger det internasjonale samfunnet nå møteplasser som Bergen, for å koordinere mangfoldet av de utfordringer, som bydeler, nabokommuner og naturen representerer. Det er ikke å komme utenom, at investeringer i skapende kunstmiljøer, visninger og utveksling er minimalt utbygget i kommunene rundt Bergen. Byen kan dermed pr. dato, ikke få en kvalitativ utvikling.

Kommunenes fortvilte stedsutvikling.
Svært mange kommuner driver på med stedsutvikling, da det er sterk sammenheng mellom økonomisk vekst og tilstedeværelsen av mennesker som arbeider med skapende arbeidsprosesser. Ofte ender dette i dyre konsulenter og et naivt behov for egen lokal vekst. En mangler alltid kapital direkte til skapende aktivitet og et utvekslende nettverk. Førsteammanuensis Donatella De Paoli ved Handelshøyskolen BI, påpeker i en rapport det store behovet for kompetanse på feltet. Paradoksalt ligger den i betingelser for skapende aktivitet og derfor i erfaringene til de skapende kunstnere. Den konkursrammede spanske byen Bilbao, tok opp kjempelån for å få etablert et nytt Guggenheimmuseum og nettverksarbeid med New York. En slik kjempesatsing har De Paoli ikke sett i Norge, med unntak av byggingen av operaen i Oslo. Ironisk nok ligger den i den norske kommunen som i minst grad holder på med kulturdrevet stedsutvikling. Bilbao sitt ambisjonsnivå på tvers av hovedstaden Madrid er utfordringen for Bergen og Hordaland .

Ny Biennale for samtidskunst.
”Høstutstillingen” var en forløsning av kunstnerisk innovasjon tilpasset industrialismens utvikling og en viktig del i den kulturelle infrastrukturen, for den nye nasjonen Norge. Ideologien var å la alle norske kunstnere i utlandet og i Norge få en stor visningsmulighet og slik sikre mangfoldet som kvalitet til innbyggerne. Dagens internasjonale biennaler viser ofte dyre verk for turisme og nasjonale markeringer. Disse vil bli avløst av en aktivitet som driver fram regionale dynamisk skapende miljøer med utveksling av kunstverk og kunstnere. Dagens revolusjonerende IKT -samfunn er nå helt avhengig av flere nasjonale og internasjonale fellesvisninger av mangfold. Slik er ”Høstutstillingen” som et hundreårig ”propp i røret” for videre utvikling og er derfor gått ut på dato. En ny kunstbiennale i Bergen er derfor en lykke for alle, selv om den kommer sent. Et utarbeidet forslag til kunstbiennale for Bergen ble lagt i skuffen i kommunen i 1996!

Det er og på høy tid at en innser den instrumentelle og økonomiske nødvendigheten av å gripe fatt i kunstnernes arbeidsbetingelser, slik at samfunnet utvikles. 30 år med kulturmeldinger burde være en tilstrekkelig ”ørkenvandring” for kunstnerne for gjentatt å påpeke denne nødvendige innsikten til et ”sovende” Kulturdepartement. Et samvirke mellom samtidskunstnere og samfunn, der samfunnet ønsker en vitalitet, innebærer kort og godt, en økt bruk av samtidskunst, betaling for bruken og gode visningsmuligheter i alle kommuner.

Er drømmen mulig for Bergen.
Vår nye teknologiske tidsalder innbyr til at alle kan nå alle kunstverk gjennom nettet. Derfor er kun ett nasjonalmuseum et maktprosjekt for en sentral adel, da en selvsagt burde ha en nasjonal samling som bestod av utvekslende avdelinger i landsdelene. I det langstrakte Nordland bygget man ikke ett fylkesmuseum, men lagde et større kunstverk i de fleste kommunene. Gammelmodig hevder en tidligere kulturminister at ”vi har et skrikende behov for ett stort museum for moderne kunst” og det nye bygget skal selvsagt ligge på Vestbanetomten og for en lokal byutvikling. I dette ”navle” -perspektivet markerer den nye kunstbiennalen i Bergen en ny tenking, og kanskje en ny epoke for skapende aktivitet i Norge. Men, en satsing kun i Bergen på Vestlandet vil være å følge opp mytene om at nye ideer skapes og skal vises midt i den sentrale byen. Uten å vitalisere Vestlandet vil, Biennale- Bergen kun bli en rosa drøm som vil drukne i forhold til den sentralistiske og voldsomme satsingen.

Skattefritak for privat kapital.
Løsningene ligger i to forhold: 1. Alle kommuner deltar i å utvikle en vitaliserende og koordinerende biennale i Bergen. Basis for denne må være å etablere formidlingssentre på kunstnerfaglig premisser i Hordalandsregionene og, 2. at Hordaland blir et nasjonalt prøvefylke for en forsøksordning, der privat kapital kan få skattefritak, ved investeringer i skapende kunstarbeid. Dette forslaget innebærer at privat kapital får skattefritak om en investerer i et foretak med mer enn en kunstner, registrert som et regnskapspliktig, ansvarlig selskap -” et Kulturans”. Forslaget medførte straks møte i Kulturavdelingen i Bergen kommune hvor det blir løpende vurdert, mens det, etter ett år i Kulturdepartementet og Finansdepartementet, er ”sovende”. Uten tilstrekkelig med kapital, for å betale for økt visning av kunstneres idé og skapende arbeid, blir samfunnets sosiale utvikling og kulturelle infrastruktur bare en forførende tanke. Til sammenligning vet vi at universitetene i Norge ligger langt ned på listen over universiteter med renome og kvalitet, mens et av de svenske ligger helt i toppskiktet. Årsaker er kort og godt, at den, på toppen av offentlig kapital, har en betydelig tilgang av privat kapital.

Radøy Kunst Senter tar derfor sitt ansvar for Kulturregionen og lager en utviklingsplan for det første lokale kunstsenter for samtidskunst, bygget på kunstnernes betingelser og setter en internasjonal ”dagsorden”, som en basis for en kommende biennale i Bergen.

Roger Gjerstad
Billedkunstner
Styreleder for Skolenes Kunstverksted i Bergen
AU-leder for Radøy Kunst Senter

Biennaleworkshop på Dokken 3. og 4. desember 2009

Bergen Ateliergruppe inviterte 3. og 4. desember 2009 billedkunstnerne i Bergen til workshop for å diskutere mulighetene for en fremtidig samtidskunstbiennale i Bergen, biennalen som konsept, mulige fremtidige scenarier i kunstnerbyen Bergen, og vår rolle som kunstnere i dette.

PROGRAM
Torsdag 3.desember 17.00-21.00
17.00 Oppmøte ved port inn til Dokkeskjærskaien
17.30 Kunstbyen Bergen: Kartlegging og scenarioer
19.00 Brainstorming / Diskusjon

Fredag 4.desember 10.00-18.00
10.00 Oppmøte ved port
10.30 Oppvarming / Intro
11.00 Arbeid i grupper
13.00 Felles lunsj
14.00 Fortsatt arbeid i grupper
16.30 Presentasjon av arbeid
17.45 Oppsummering

Målet med workshopen var å fortsette diskusjonen om Bergen skal ha en kunstbiennale eller ikke, om hva rollen til de Bergensbaserte kunstnerne skal være i et slikt prosjekt, samt å gi diskusjonen et konkret utfall.

Héctor Piña Barrios introduserte "Kunstbyen Bergen: en Kartlegging og scenarier " som et utgangspunkt for en fellesdiskusjon på torsdag. Fellesdiskusjonen gav grunnlag for den videre jobbingen i mindre grupper på fredagen. Tre grupper arbeidet med tre ulike biennalescenarier. Her er det viktig å presisere at scenarioer i denne sammenhengen ble brukt som en arbeidsmetode for å tenke fremover. De tre forslagene tar utgangspunkt i forskjellige tenkte situasjoner for en biennale, med fokus på kunstnerens rolle. Disse er ”Tenkning rundt en tradisjonell biennale”, ”Four Crop Rotation” og ”Hordalands-biennalen”. Denne bloggen er det direkte utfallet av workshopen, og et sted hvor debatten kan tas videre.

Torsdagens deltagere var Eva Ljosvoll, Svein Møxvold, Héctor Piña Barrios, Kirsti van Hoegee, Linda Rogn, Malin Lennström-Örtwall, Åse Løvgren, Trudi Jæger, Anne Marte Dyvi, Åse Eriksen, David A. Rios, Sarah Jost, Anngjerd Rustad, Ragnhild Ohma, Roger Gjerstad, Adriana Alves, Lisa Him-Jensen, Anna Christina Lorenzen, Vilde Salhus Røed.

Fredagens deltagere var Eva Ljosvoll, Svein Møxvold, Héctor Piña Barrios, Kirsti van Hoegee, Linda Rogn, Malin Lennström-Örtwall, Anngjerd Rustad, Ragnhild Ohma, Roger Gjerstad, Adriana Alves, Vilde Salhus Røed, Sarah Jost.

Workshopen ble initiert og arrangert av Héctor Piña Barrios, Kirsti van Hoegee, Malin Lennström-Örtwall, Linda Rogn og Vilde Salhus Røed.

Tenkning rundt en "tradisjonell" biennale

Utgangspunkt for punktene under er hvordan vi kunne se for oss en mer tradisjonell form for biennale i Bergen.

Biennale:
En biennale som foregår utenfor de etablerte kunstinstitusjonene. Institusjonene kan ha sine utstillinger, men biennalen foregår andre steder (industribygg, eks. Arenum el. lign). Gjerne et hovedbygg og flere små utstillingssteder i sentrum og omegn. Ved å legge arrangementet utenfor de etablerte institusjonene vil en lettere frigjøre seg den profil institusjonene vanligvis representerer. Dette kan være med på å trekke nye publikumsgrupper.

En biennale som prioriterer flere verk av hver kunstner fremfor mange kunstnere med et verk hver. Dette kan skape mer dybde i den kunst som vises. Det er ønskelig at verkene er nye og gjerne produsert spesielt for biennalen. Antall kunstnere som deltar på biennalen kan variere fra ca.30-50 stk.

Det teoretiske:
Under biennalen må det være en teoretisk plattform parallelt med utstillingene som workshop og seminarer. Det kan være ulike nivåer på workshopene/seminarene slik at noen er rettet mot fagfolk innen kunst og andre til et mer generelt publikum. I forhold til det teoretiske kan et samarbeide med universitetet være interessant. Det er lite kritikere i Bergen. Ved å benytte universitetet/kunsthistorie kan det generere mer kunnskap og forståelse rundt samtidskunst og dette kan igjen føre til at flere vil bli kritikere. Samtidig som man benytter resurser som allerede finnes i byen. Publikasjon utgis i forbindelse med biennalen med relevante tekster.

Residency:
Det kan være en residencyordning tilknyttet biennalen. Kunstnerne kan produserer verkene lokalt, eksempelvis bo i Bergen en periode og benytte seg av lokale fasiliteter/verksteder. Ved at tilreisende kunstnere bruker de resursene som allerede finnes i byen oppstår et møte mellom tilreisende og lokale kunstnere som kan skape nettverk og utvikle det lokale kunstmiljøet. Samtidig som kjøp av materialer og produksjon lokalt vil legge igjen kapital og være med på å opprettholde arbeidsplasser.

Organisasjonsform:
Det må lages en fast struktur f.eks. ved en biennalestiftelse. Kunstnere må være med i dette leddet. Organisasjonen/stiftelsen må være liten og strukturert. Det må legges opp til en styreform som fungerer over tid og ikke påvirkes av politiske endringer. En egen resursgruppe, som utnevnes av stiftelsen, finner kurator. Resursgruppen finner også en løs form på biennalen og det er ønskelig med en kontinuitet og helhet når det gjelder profil. Kuratoren må ha et åpent og fritt spillerom og bestemmer tema for den aktuelle biennale. Kuratoren velger selv hvilke kunstnere som skal være med og det må ikke være et visst antall lokale kunstnere. Men for at den aktuelle kurator skal få en oversikt over lokale kunstnere i området, og evt.ta disse i betraktning, kan et ledd være at HKS utvikler sitt kunstnerarkiv (f.eks. linke opp til kunstneres hjemmesider). Da kan dette bli en resurs for kuratorer og tilreisende ved at det blir lettere å få en oversikt over kunstnerisk produksjon i området. Om lokale kunstnere skal være med på biennalen må disse integreres på samme premisser som tilreisende kunstnere.

Publikum:
Det er viktig å bygge et nytt publikum i Bergen. Dette kan gjøres ved billig inngang, bred annonsering og kunnskapsrike formidlere. Formidling skaper kunnskap, forståelse og interesse for kunst blant publikum. Kunstnere kan ha ansvar for formidling. Det kan være egne omvisninger til ulike grupper eks. skoleklasser, sponsorer, PR og presse. Det er ønskelig å gi næringslivet større forståelse av kunst, gjennom visninger og deltagelse på seminarer. En generell økning av kunstinteresse vil føre til større marked og bedre besøkte utstillinger resten av året. Det er viktig at arrangementet er åpent og inkluderende og ikke bare for kunstverden, men likevel ha høy kunstnerisk kvalitet.

Finansiering, ringvirkninger og potensielle farer:
Pengene til en biennale skal ikke gå utover den ordinære støtten til kunstnere, eller kommende bevilgninger. Finansiering til biennalen hentes fra staten/kommunen og næringslivet. Næringslivet sponser og vil gjennom større forståelse kunne se verdien av kunst og få en utvidet kulturell kapital. Ringvirkningene av en biennale kan gjøre det attraktivt å være kunstner i Bergen, fordi det kan være med å skape relevante arbeidsplasser. En biennale vil også ta det lokale næringslivet som restauranter og hoteller i bruk. Gentrifisering må ikke forekomme, dvs kunstneren må ikke komme i skyggen, eller presses ut av for høye priser på bolig, atelier og visningsteder. Det viktigste grunnlaget for å skape et stort, aktivt og levende kunstmiljø, og dermed en aktiv og levende by, er å gi støtte slik at det er billig for kunstnere å bo og arbeide i Bergen, altså gjennom driftsstøtte/arbeidsstipend/gunstige ordninger og lign. Det er viktig at kommunen/staten og næringslivet ser at biennalen er et prosjekt som utvikles over tid. Det er viktig å tenke langsiktig.


Fordeler for det lokale kunstmiljøet og som også vil være positivt for byen:
-mer aktivitet
-faglig input
-bidra til bedre faglig diskurs
-styrke og samle kunstmiljøet
-tverrfaglig samarbeid lokalt
-skape nettverk utenfor byen
-utveksling > ringvirkning av residency > fellesprosjekter
-relevante arbeidsplasser til lokale kunstnere
-bruk av resurser i byen som verksteder, restauranter, hoteller
-mer publikum
-større marked

Four Crop Rotation - diskursiv biennale

Diskursiv -t, diskursiv tenkning: tenkning som bygger på logiske overveielser og skrider fra det ene begrep til det andre (mots. intuitiv tenkning) (fra ordnett.no)

Ulike former for vekselbruk har vært benyttet i landbruket til alle tider for å hindre utarming av jordsmonnet. Under den industrielle revolusjon i Storbritannia ble utbredelsen av metoden four crop rotation (vekselvis hvete, turnips, bygg og kløver) sentral i den eksplosive utviklingen av landbruket. Gjennom en rotasjons-biennaleform trekker vi veksler på det denne logikken vektlegger: det å tilføre og ivareta næring og sørge for balanse og solid fundert utvikling. Ved å tilføre ulike elementer i ulike formater vekselvis og å ta med resultatet av år 1 videre mot år 3 (se nedenfor), gir biennalen rom til å reflektere og bygge opp en struktur over tid. For en mindre by som Bergen er det spesielt viktig med en tankegang hvor det lokale kunstmiljøet både ivaretas og utfordres. Veksling mellom ulike formater gjør også at forskjellige publikumsgrupper blir ivaretatt og at det ikke blir noen overmetning. Ideen om en bærekraftig biennale bør gjenspeiles på alle plan, ikke minst gjennom ressursbruken (aktører, konkrete rom, økonomi).

År 1 (2011): A) workshops, residencies, fagprogram
År 2 (2012): B) forberedelser, formidling, småarrangementer
År 3 (2013): C) utstilling(er), «biennale»-form, publikasjoner
År 4 (2014): B) forberedelser, formidling, småarrangementer + evaluering
År 5 (2015): A) workshops, residencies, fagprogram

A) Workshops/residencies/fagprogram
Ulike grupperinger (atelierfellesskap, visningsrom, organisasjoner, institusjoner, spontane grupperinger) blir vertskap for selvorganiserte workshops/seminarer/arrangementer. Grupper kan sende inn søknad om prosjekt.
Seminarer/workshops kan også organiseres sentralt, av biennaleorganisasjonen.
Åpenhet for ulike geografiske plasseringer av prosjektene (på vidda? I et annet land?)
Alle som arbeider skal ha (lik) lønn. (Også lokale kunstnere).
Kunstnere blir invitert til lengre arbeidsopphold. Kunstmiljøet har et ansvar for å inkludere disse. Gjestekunstnere kan også være en del av workshop-/seminarprosjekter.

C) Utstilling(er)/«biennale»-form/publikasjoner
Utvalgte (gjerne flere) prosjekter blir tatt med videre i prosessen fra år 1 og vil munne ut i arrangementer, utstillinger og/eller publikasjoner i år 3.
Ideer unnfanget i år 1 kan bli tatt tak i og også resultere i arrangementer.
Kuratert(e) utstilling(er). Ideer fra det første året kan være viktig når det avgjøres hvilke(n) kurator(er) som skal inviteres inn.

B) Mellomår/forberedelser/formidlingsår
Forberedelser: workshops/residencies videreføres etter behov.
Lengre opphold for noen kunstnere?
(Lokale) kunstnere engasjeres som formidlere (spesielt i forhold til det lokale publikummet).
Prosjekter i forhold til den kulturelle skolesekken

Det lokale kunstmiljøet/kunstnernes rolle
Kunstnere/aktører i Bergen kan komme med anbefalinger til hvem som bør være med i biennaleorganisasjonens ressursgruppe. I gruppa skal det også være representanter fra det frie kunstfeltet i Bergen.
Det er avgjørende at en biennaleform bygger opp fagmiljøet – ikke utarmer det.
Kunstnere får (Deltids)stillinger og oppdrag (ikke på bekostning av eksisterende arbeidsstipender). Får mulighet til å gjøre faglig relevant og viktig arbeid: kunstformidling/presentasjoner, ta initiativ til og organisere arrangementer, workshops, seminarer.
B-Open kan inkorporeres i biennalemodellen (B-Open åpne atelierer i biennaleårene? Eller mellomårene?)

Økonomi/økologi/geografi
En biennale skal ikke behøve å være spektakulær og den bør kunne overleve politiske svingninger og budsjettkutt. Four Crop Rotation tar høyde for dette og er fleksibel i sin økonomiske størrelse.
Pengene må legges i kunstproduksjon og -formidling/arbeid lokalt over lengre tid. Gagner også det lokale.
Vi kan bruke eksisterende visningssteder (ikke nødvendigvis samme utstillingssteder fra år til år). Utnytte tomme/alternative lokaler. Alle rom er aktuelle. (Desentralisering, utnytte naturområdene i Hordaland).

Hordalandsbiennalen

En biennale i Bergen vil stå i hard konkurranse med andre internasjonale biennaler og krever derfor sin særegenhet om den skal bli interessant. Vi foreslår derfor å ta med hele Hordaland fylke i biennalen. I tillegg til Bergen vil alle kommunene i Hordaland (33 kommuner) bli invitert til å delta i prosjektet. I Hordaland bor det nærmere 500.000 mennesker. Vi ser for oss et stort "Art in Residency" program i forbindelse med en slik "Hordalandsbiennale". Dette for å unngå en ny "tom" utstillings-biennale. Et slikt program vil kvalitetsikre et bredere faglig innhold i biennalen, både for de inviterte kunstnere og lokalsamfunnet. Hver kommune er vertskap for 1 til 4 kunstnere. Kommune, i samarbeid med det lokale næringslivet, delfinansierer det lokale prosjektet (bolig, lønn, produksjonspenger, osv.)

De deltagende kunstnerne skal ha en separatutstilling hver. Arbeidene skal være del- eller helprodusert før residency-oppholdet og vil også være grunnlaget for å blir
invitert. I tillegg får disse kunstnerne anledning til å jobbe med sitt kunstnerskap under et opphold på inntil 4 måneder. Arbeidet som bli utviklet under selve residency-oppholdet trenger ikke nødvendigvis å være knyttet til det tematiske i ”biennalen” eller bli presentert/utstilt under ”biennalen”. Biennalens bidrag i forhold til kunstnerne er å støtte opp om deres kunstneriske utvikling, uavhengig av de kuratoriske og tematiske grepene i biennaleprosjektet.
Vi ser for oss at alle utstillingsåpningene vil skje samtidig som et simultant rhysomatisk fenomen som vil bli billed- eller lydoverført til alle ’biennalekommunene’. Et eller flere faglige seminarer må også finne sted i tilknytning til alle åpningene. Dette kan være bidrag fra de etablerte kunstinstitusjonenen i Bergen (Bergen Kunsthall, Kunstmuseene i Bergen, KHiB osv.)

Ideer om mulige gjennomføringsstrategier
Bergen kommune vil være den naturlige hovedinitiativtakeren og Bergen selve ’kjernen’ i prosjektet. Kommunen setter i gang prosessen med å engasjere en kunstnergruppe til prosjektarbeidet. Med utgangspunkt fra Bergen skal denne gruppen ta på seg oppgaven å reise rundt til de forskjellige kommunene. Dette vil ligne en ”kunstmisjon”. Deres mål vil være å presentere og ”selge” biennaleideen til de ulike kommunene og næringslivet i hvert område. De skal også skissere muligheter, utfordringer og behov i hvert område ved å kartlegge eksisterende kulturtilbud, relevante kunst- og kulturorganisasjoner, utøvende kunstnere og eksisterende kunst- og kulturinfrastruktur. Bergen kommune (som den største kommunen i prosjektet) blir vertskommune for flest kunstnere. Kunstnerne skal ha opphold på ulike steder i Bergen. Og nødvendigvis ikke bare i den sentrale delen av byen. Det er interessant å tenke seg at prosjektet finner sted i områder utenfor den eksisterende sentrale institusjonskjernen i Bergen, at det beveger seg geografisk ut i de ’nye’ bydelene. Som Åsane, Fyllingsdalen, Loddefjord etc.
Når ”misjonsgruppen” har gjennomført sin jobb, vil man få et tydelig bilde av kommuner og aktører som vil være deltagere i den første utgaven av prosjektet. En representasjonskomité vil bli dannet med deltagere fra kommunene. Denne komiteen vil få ansvar for å sette i gang planleggingen av prosjektet

Fordeler
Vår hypotese er at det vil være lett å skape begeistring i de ulike kommunene fordi satsingen betyr deltagelse i et internasjonalt kunstprosjekt. Dette vil representere noe helt nytt for de fleste av disse kommunene. Denne energien og ’trykket’ fra de ulike kommunene vil komme i tillegg til den energien vi i Bergen greier å etablere for et slikt prosjekt. Og at Bergen viser en slik inkluderende innstilling til sine nabokommuner, vil både på kort og lang sikt ha en positiv virkning på regionen. Brobygging og nettverksbygging er nøkkelord her. Synergieffekt vil bli generert ved bruk av det som nå er ubrukt potensiale og energi rundt i hele Hordaland. Mange kommuner sitter med både økonomiske og andre ressurser som kunne komme prosjektet (og hele regionen) til gode. Vi ser for oss et prosjekt som blir bygget opp fra det lokale og fra de allerede eksisterende kunstnerkretsene og ut i det internasjonale. Ikke omvendt.

En annen viktig dimensjon i utviklingen av dette prosjektet må være å bidra til å utvikle en bærekraftig menneskelig, organisatorisk og fysisk infrastruktur for kunstproduksjon i regionen.

En viktig prioritering vil også være å bruke biennaleprosjektet til å utforske muligheten for å aktivere nye arenaer og områder for samtidskunst i regionen. På denne måten får man et bredere nedslagsfelt og et større publikum. Å dyrke en mye større samtidskunstforståelse i regionen kan bidra til et større marked for kunst, noe som automatisk vil resultere i bedre livsvilkår for de aktive kunstnerne basert i regionen.

Ved å ’dra med ’ hele Hordaland i en slik biennale, ser vi for oss at det vil bli mer attraktivt både for internasjonale og lokale kunstnere å delta, på hver sin måte. Dette fordi det ikke bare blir snakk om en enkelt by, men en hel region. I tillegg til Bergen, 32 andre kommuner med sine ’baktepper’ av historie- og kunsttradisjoner. Både lokale og inviterte kunstnere vil få stor faglig input av såpass mange separatutstillinger. De inviterte kunstnerne vil kunne vise sitt kunstnerskap, utveksle kunnskap og bli godt kjent med andre kunstneres arbeid. Dette skjer i veldig liten grad i dag på de ulike biennalers kollektive utstillinger. I dagens biennaler oppleves ofte de enkelte kunstnerskapene underordnet arrangementets overordnede tematiske grep. Når enkeltverk blir satt sammen til en større helhet, overskygger verkene ofte hverandre.

Sammendrag
En biennale som representerer hele regionen vil ha både kunstneriske og økonomiske fordeler. I tillegg til Bergen forestiller vi oss at der ligger mye ubrukt kunstnerskap og god kunstadministrasjon ’gjemt’ rundt om i de forskjellige kommunene. Noe som biennalen og kunstmiljøet på Vestlandet kan dra nytte av. Både på kort og lang sikt. Vi tror også at selve innholdet i kunsten som vil bli vist på en slik biennale vil ’ha godt av det’. Kunstnerne vil bli inspirert på en annerledes måte og forhåpentligvis levere mer overraskende og utradisjonelle utstillinger.

Sett fra et internasjonalt perspektiv tror vi en biennale som representerer 'både by og grend' vil ha det lille ekstra (les. eksotiske) som kan gjøre en forskjell for inviterte kunstnere. Småsteder kan bli like interessante som store byer er for mange kunstnerne. I tillegg til at vi kanskje får en mer utradisjonell kunstnerisk biennale, kan det muligens bli lettere å finansiere et slikt løft av et arrangement. Alle kommunene får et eierskap til biennalen, mer og mindre selvfølgelig, og tar dermed ansvar for finansieringen av ’sin’ part. De vil ikke bare se den kunstneriske verdien av et slikt arrangement, men også de kommersielle ’bivirkningene’ av en slik deltakelse. Men først og fremst kan dette være starten på en vitalisering av kunsten og kunstmiljøet i både Bergen og hele Hordaland fylke.